Hvorfor Lokhis?

De fleste slektsdatabaser er isolerte samlinger: én persons forskning, lagret i ett program, delt som utskrift eller eksportfil. Lokhis prøver noe litt annet.

Idéen kom fra en litt uventet kant. Faren i familien var oppriktig interessert i slekt og lokalhistorie, og det var dette samarbeidet som ga tilgangen til data. Men det var sønnen — forfatteren av Lokhis-modellen, med bakgrunn fra landbruksstatistikk og prosjektledelse i landbruksforvaltningen — som brakte med seg ideen om at data kunne kombineres og formidles slik offentlige fagsystemer gjorde det. Der var det vanlig at fagsystemer hentet og kombinerte data fra flere kilder — og presenterte til slutt “det beste tilgjengelige” bildet for brukeren, i en vanlig nettleser, uten at brukeren selv måtte vite hvor hver enkelt opplysning egentlig kom fra.

Spørsmålet ble: kan lokalhistorie og slektsdata behandles på samme måte? I stedet for én lukket slektsfil, kunne kirkebøker, folketellinger, skifter, matrikkelutskrifter, bilder og kart kobles sammen i en database og formidles gjennom en logikk brukeren allerede kjenner igjen — søket i en bygdebok, fra sokn til gård til bruk til person.

Det konkrete formålet med å bygge Loen.Lokhis var derfor todelt: for det første å dekke familiens eget behov for lokalhistorie og slektsdata, og for det andre å teste ut bygdebase som konsept — om en database faktisk kan fungere som et reelt alternativ til den trykte bygdeboka, ikke bare som et supplement til den.

Det gjør prosjektet interessant utover Loen: det er ikke først og fremst en fortelling om 15 gårder ved en fjord, men et eksperiment i hvordan lokalhistorisk kildemateriale kan struktureres, kobles sammen og gjøres oppslåbart — en tilnærming som i prinsippet kan overføres til andre bygder og andre kildesamlinger. Se Datamodellen for hvordan dette er satt sammen i praksis, og Historien for hvordan prosjektet faktisk vokste fram over flere generasjoner.